Psykisk problematikk

19. November 2015

Vår indre verden er uutgrunnelig. Hvordan kan vi forstå andre hvis vi ikke forstår oss selv? Hva vil det si å forstå seg selv? Kanskje nummer en er å ha kontakt med egne følelser og være fornøyd slik man er og slik man har det. Et harmonisk menneske leter egentlig ikke etter noen ting i sin indre verden, man bare utvikler seg og går framover. En slik person har tid og rom for andre og kan være til hjelp og støtte. Det kaller man omsorg.

Psykisk problematikk kan man ikke putte i en og samme pose. Her hjelper det lite å sette på en diagnose slik som angst, depresjon, tristhet, uro, søvnløshet, frustrasjon, oppgitthet og tafatthet med mye, mye mer. Det hjelper også lite å finne årsaken til problematikken. Det som hjelper er å se lys i tunellen og ta steg i riktig retning.

Det er kanskje like mange problemstillinger som det er mennesker. Men det går vel an å skille mellom det syke og det friske sjelsliv. Enskjønt det er heller ikke så enkelt. Psykiater og grunder av Modum Bads Nervesanatorium Gordon Johnsen sa det slik: Kan man klare de daglige sysler betraktes man ikke som syk.

Psykiatrien tar seg av det syke sjelsliv. Det er nok en god del som burde ha oppsøkt det psykiatriske hjelpeapparat og som ikke gjør det. Av forskjellige grunner. Selv i vår opplyste tid synes nok noen det er belagt med nedverdigelse og skam. Problemer man ikke kan se og ta på blir mystifisert og skumle. Den fysiske problematikk er enklere. Man kan sette ord på det, oppsøke lege, legen kan henvise til spesialister som har masse redskaper for å teste hva er hva, og som kan tilby behandling. I de aller fleste tilfeller får man hjelp og forståelse. Man får også godhet og sympati av venner og familier. Når det gjelder psykiatriske sykdommer stiller det seg annerledes. Vanskelig å sette ord på hva man tenker, føler og bekymrer seg for. Psykiatrien kan ikke stille opp med blodprøver, røntgen, MR, CT, EEG elle andre spesialiteter. Heldigvis har vi i dette landet godt utbygd psykiatrisk helsetilbud. De gjør en fantastisk jobb og burde få mye mer anerkjennelse og takknemlighet. De burde også bli omringet av vår forbønner. Noe som er stor mangelvare i det psykiatriske hjelpeapparat er tid, innlevelse og ledighet, nytenkning og forskjellige alternativer- ikke bare medisiner.

Psykisk ubalanse er så mangt. Statistikk av psykiske problemer viser uhyggelige tall. Hva gjelder psykisk ubalanse er det ingen kartlegging. Det viser seg vel mest i privatlivet og til dels i arbeidslivet. Psykisk problematikk skaper mye vondt og ubehag både for den det gjelder og de som står nære, men hva med psykisk ubalanse? Hvem og hvordan kan man hjelpe? Her er det mye lidelse ute og går. Den det går mest ut over er barn og ungdom, som ikke bare lider, men kan få store men av det. Tenk bare på egoistiske foreldre opptatt av jobb og prestisje. Uenighet og krangel i hjemmet, mangel på kjærlighet, lekk av å bli sett, oppmuntret og forstått. Det er verre enn ikke å få det fritidsutstyret man ønsker. Seksuell misbruk alkohol og narkotika er nok bevis på psykisk ubalanse.

Åndelig problematikk. Mange med psykiske problemer har også ofte åndelige problemer. Det er ikke like lett å skille. Og spørsmålet er om man kan skille det. Nei – ånd, sjel og legeme er en helhet. Du der deg og jeg er meg.. Her har dagens psykiatri mye å lære. Jeg snakker av erfaring i samtale med mennesker, og jeg har konkret erfaring på akkurat dette. Jeg vil dele en smertefull prosess.

I min jobb som sykepleier i psykiatrisk institusjon, har jeg fått være til hjelp for mennesker som har hatt dype åndelige behov. For en god del år siden kom Overlegen til meg med kritikk fordi jeg blandet Gud inn i min jobb. Det het seg at religion og politikk var forbrutt å snakke om. Han satte i gang en storstilt «rettssak», og kalte inn til et møte med 15- 20 ansatte. Anklagen var at jeg hadde bedt kveldsbønn med en pasient og at jeg blandet Gud inn i samtaler med pasientene. Jeg forklarte at jeg hadde bedt kveldsbønn med en pasient som spurte om det, og at jeg ikke snakket med noen om åndelige ting uten at de selv spurte. Det betvilte noen av betjeningen og sa at de hadde vært ansatt lengre enn meg, og aldri hadde det hendt at pasientene kom inn på Gud. Overlegen mente at om pasientene uttrykte behov, kunne de få henvisning til sykehuspresten. En røst sa: Pasientene er vel ikke umyndiggjort. De må vel ha frihet til å betro seg om hva de vill til hvem de vil. En av psykiaterne sa: «Har ikke pasienten lov å ha åndelige behov? Hva var grunnen Overlege til at du ikke ville be Fadervår med en pasient som ønsket det?» Han svarte at han ville ikke støtte opp om pasientens tvangstanke, men innrømmet at han selv ba Fadervår om kvelden. Etter mye diskusjon måtte Overlegen fire litt, og konkluderte med en større åpenhet blant de ansatte.

Jeg gikk lettet ut fra «rettssalen». En tid etterpå hadde jeg overordnet nattevakt. En av betjeningene kom til meg og sa at pasient N.N. på angitt avdeling, ønsket å snakke med meg. Jeg gikk inn på rommet. Vedkommende fortalte om et dypt problem og spurte om jeg ville be til Gud for henne. Det gjorde jeg med glede. Nesten like stor glede var det å skrive i rapporten: « N.N. spurte om jeg ville be til Gud for henne, og det gjorde jeg». Jeg følte en barriere ble brutt. Det hadde ikke vært lov å snakke om Gud, langt mindre skrive om Gud i rapporten.

Omsorg, samtale, godhet forbønn og Guds råd hjelper mennesker med psykiske problemer så vel som med andre behov. Her kan vi alle være med. Å ha åndelige behov er ingen sykdom og man må ikke være spesialist for å være et medmenneske til hjelp. Får man tillit, skal man være frimodig. Ingen kan hjelpe alle. Alle kan hjelpe noen. Der man ikke føler å kunne hjelpe helt, kan man henvise til andre.

Guds kjærlighet åpner hjertene og Guds hjelp og råd er tigjengelig. Øyne mot øyne og hjerte til hjerte er dyrebar hjelp, og kanskje den beste.

I forbønn kommer den Hellige Ånd til, slik at vi ber etter Guds vilje. Det kan være en helt annen vinkling og løsning enn vi tenker.

Kunnskaps tale, visdoms tale og profetisk er gaver som Gud bruker til å manifestere sin mirakuløse hjelp. Her som i andre behov, kan det ta tid. Hovedsaken er at vi leder inn på rett vei og er villig å hjelpe så langt vi kan.

Helene Thorsell

Categories
Lev livet i Gud